Innspill til produktivitetskommisjonen fra publikum:

41 thoughts on “

  1. Produktivitetskommisjonen burde oppmuntre offentlige virksomheter til å benytte medarbeiderundersøkelser, og analysere og bruke resultatene slik at variasjon mellom organisatoriske enheter på laveste ledernivå synliggjøres for toppledelsen. Det vil øke gjennomsføringskraft og trivsel og redusere svinn.

  2. Brukerstyrt deling av data kan effektivt redusere transaksjonskostnadene og muliggjøre høyere automatiseringsgrad

    La innbyggere tillate deling av data om dem selv fra offentlige registre slik at både offentlige og private virksomheter kan gjennomføre transaksjoner basert på opplysninger med høy kvalitet fra de autoritative kildene. Det vil spare begge parter i transaksjonen for mye unødvendig manuelt arbeid med å fylle inn opplysninger, ettersende/legge ved dokumentasjon på at opplysningene stemmer, og kontroll av opplysningene mot dokumentasjon og andre kilder i ettertid. Dermed legger en til rette for automatiserte prosesser.

    Lånekassens moderniseringsarbeid LØFT er et veldig godt eksempel på hvor store produktivitetseffekter en kan få dersom en går fra transaksjoner basert på data som oppgis av parten og over til å hente det fra de autoritative kildene; Folkeregister for grunndata om person, Skatteetaten for inntektstall, Nav for opplysninger om sykemelding og arbeidsledighet etc.

    Det har lenge vært anerkjent i offentlig sektor at det ligger et stort potensial for effektivisering dersom en får tilgang til opplysningene som allerede finnes. Men det er utfordrende å realisere dette potensialet. For det første krever det at en virksomhet gjør en innsats for å dele data med andre, samtidig som gevinsten tilfaller de som får tilgang til dataene. For det andre er det usikkerhet om det er tillatt å dele data om innbyggerne, jfr personopplysningsloven.

    Til tross for utfordringene skjer det likevel i økende grad en deling mellom offentlige virksomheter. Det er tre hovedproblemer med måten dette løses i dag:

    1) Delingen gjøres på en måte som ikke skalerer godt nok; selv om de tekniske grensesnittene i en del tilfeller kan gjenbrukes, må nye virksomheter som ønsker samme data gjennom en prosess med å avklare eller skaffe hjemmel, inngå avtaler med de som har dataene og implementere på sin side en teknisk løsning for å hente datene.

    2) Løsningen som etableres for deling av data legger ikke nok vekt på Datatilsynets prinsipper for «innebygget personvern»; det legges ikke godt nok til rette for at innbyggeren skal ha innsyn i og kontroll med hvem som får tilgang til hvilke data for hvilke formål

    3) Løsningene utelukker ofte at de samme dataene kan ha stor verdi UTENFOR offentlig sektor. Noen ganger begrunnes dette konkurranserettslig, at offentlig sektor ikke skal etablere løsninger som konkurrerer med de private. Men det er ingen konkurranse om _myndighetsutøvelse_ . De opplysningene som kan effektivisere transaksjoner både i offentlig og privat sektor har dette potensialet nettopp fordi de er resultat av myndighetsutøvelse i form av vedtak om hvilket fødselsnummer vi skal ha, hva vi heter, hvor vi har vår folkeregistrerte adresse, hvor mye vi tjener, hvilke eiendommer vi eier, om vi er uføre etc.

    Produktivitetskommisjonen bør derfor se på mulighetene som ligger i teknologien som gjør det mulig for innbyggere selv å godkjenne deling av data om dem selv fra de autoritative kildene. Dette er løsninger som adresserer de tre hovedproblemene nevnt over. Med andre ord vil vi mer effektivt enn ved dagens løsninger kunne få effekter à la Lånekassens LØFT i andre offentlige etater. Men kanskje enda viktigere er det at den typen løsninger kan gi enorme produktivitetsgevinster i næringslivet.

    Et illustrerende eksempel er dagens prosess for å søke lån i banken. Selv om banken tilbyr en nettbasert søknad er det vesentlige av prosessen manuell. Søkeren må fylle ut en rekke opplysninger som seg selv (inntekt, eiendom, familieforhold etc) som så å si uten unntak er opplysninger det finnes autoritative svar på i offentlige registre. Deretter må søkeren ettersende dokumentasjon på de samme opplysningene. I noen tilfeller krever det at søkeren må be en offentlig etat utstede en bekreftelse — manuelle prosedyrer for å få ut på papir noe som svært ofte allerede ligger som strukturerte, digitale data i etatens systemer. Til slutt må banken likevel manuelt kontrollere opplysningene i søknaden. Da viser det seg at de har rett til å sjekke med de autoritative kildene (for det ville uansett være naivt å bare stole på papirdokumentasjonen), men dette er en tilgang til opplysninger som er utenfor søkerens innsyn og kontroll. Attpåtil vil banken i prosessen normalt ha fått tilsendt overskuddsinformasjon som ikke er relevant for søknaden og som utgjør en personvernrisiko; de færreste som ettersender lønnsslipp eller selvangivelse vil fjerne eventuelle opplysninger om trekk for fagforeningskontingent (sensitiv personopplysning).

    Dersom en hadde lagt til rette for brukerstyrt deling av egne opplysninger ville prosessen blitt kraftig effektivisert for begge parter samtidig som personvernet ble bedre ivaretatt. I søknadsprosessen ville banken på et tidspunkt spurt kunden om tillatelse til å hente de nødvendige opplysninger fra de rette kildene, eller om kunden selv ønsket å fylle inn og ettersende dokumentasjon. Hvis kunden sier ja til det første spørsmålet er neste steg at de ulike etatene som forvalter de autoritative opplysningene ber om godkjenning til å utlevere opplysningene til banken. Her finnes det en rekke muligheter, f.eks. å be om fullmakt til å holde opplysningene oppdatert i fremtiden, kun be om «ja/nei»-svar på om en f.eks. har inntekt over eller under visse terskelverdier.

    Gjennom Innovation@Altinn-programmet ble det høsten 2014 laget en prototyp som dokumenterer at teknologien allerede finnes. Denne ble presentert på Altinn-dagen 2014, se video på
    http://presenter.qbrick.com/?pguid=ff710af8-3386-43d0-a591-8cf2cc5478bf (1 time og 2 min ut i sendingen). Foilene er tilgjengelige her:
    http://www.slideshare.net/SteinarSkagemo/slipp-dataene-min-fri-innovationaltinn-altinndagen-2014

  3. Sikker vei til prosjektfiasko
    75% av IT-prosjektene mislykkes. Det kalles beste praksis.

    Likevel streber markedet etter beste praksis. Store ressurser investeres i prosesser og sertifiseringsprogrammer på de anerkjente, internasjonale prosjektstandardene, til tross for at det er grundig dokumentert at de ikke gir effektene man ønsker.

    Med 75% sannsynlighet har beste praksis vist seg å være en sikker vei til å mislykkes.

    Dyktige konsulenter ser gjerne smarte løsninger og muligheter, som kan gi kunden konkurransefortrinn. Undersøkelser viser likevel at kunden ikke ser hvordan disse kan utnyttes.

    Hvordan kan dette skje til tross for at det finnes mye kompetanse i markedet?

    For det første er det viktig å være klar over at uten læring, ingen endringsevne, og gevinstrealiseringen forblir en drøm. Toppledelsen erkjenner at endringsvilje er nødvendig og forplikter seg til dette. Endringsevnen til en hel organisasjon er imidlertid en annen sak. Den skapes gjennom etablering av prosesser som sikrer at organisasjonen fra de tidligste fasene bygger kunnskap om nåtid, fremtid og endringsbehov. Læringen skjer på alle plan. Strukturerte og målstyrte læringsprosesser er derfor nøkkelkomponenter for suksess. Her ligger også kimen til innovasjon.

    For det andre, prosjektene er alltid mer kompliserte på det tekniske, menneskelige og organisatoriske planet enn forventet. Ukontrollerte læringsprosesser settes i bevegelse i organisasjonen. De raser med full styrke i utakt med hverandre og prosjektledelsens behov for styring. De genererer kostnader, forsinkelser, kvalitetsproblemer og uønskede effekter av alle slag, som forstyrrer prosjektledelsen. Ledelsen kritiseres, og pekefingre rettes mot konsulentene, som burde visst bedre. Denne avgjørende delen av prosjektet styres ikke fordi partene mangler kunnskaper og metodene er mangelfulle. Derfor er prosjektene ustyrlige.

    Man må spørre seg hvilke erkjennelser som skal til for å innse at det er behov for betydelige forbedringer av dagens beste praksis. Mislykkede prosjekter i milliardklassen over tiår har åpenbart hatt liten effekt, og selv de mest dramatiske erfaringene synes utilstrekkelige for å vekke de sovende.

    For å styrke innovasjon og gjennomføringsevne i prosjektene er følgende tiltak sentrale:

    • Kunden må styrke sin egenkompetanse på prosjektprosesser
    • Kunden må utarbeide lærings- og konsulentstrategier, som sikrer at læringen partene trenger for å realisere gevinstene finner sted. Stor omstilling krever mye læring.
    • Kundens lærings- og konsulentstrategier må være en del av anbudsinnbydelsen
    • Kontrakten må støtte styring av læringsprosessene.

    Dette er langt fra en selvfølge i dagens marked. Dialogen mellom partene er ineffektiv og må forbedres kraftig.

    John Birger Westad er daglig leder i Mentek.

    • Jeg mener det er for svart-hvitt å si at 75% av IT-prosjektene mislykkes. En diskusjon rundt dette fordrer at vi definerer hva det er å mislykkes, og hva som er suksess. Blant de 75% av prosjektene er det sannsynligvis alle avskygninger av avvik, fra de som har nådd sine substansielle mål men har sprukket på tid og kostnader, via de som har holdt seg innenfor budsjett- og tidsrammer men har oppnådd en andel av (eller kanskje andre, uventede men positive effekter) de effekter som var planlagt – til prosjekter som er fullstendig feilslått.

      Jeg har jobbet som konsulent i snart 20 år – og har vært i kontakt med kanskje hundre store og små IT-prosjekter, men jeg har ennå til gode å oppleve et prosjekt (kanskje med et par små unntak blant de aller minste prosjektene) som ikke har generert noen endringer, forbedringer eller innovasjoner som har vært positive eller viktige for noe eller noen.

  4. Fraværet må ned og produktiviteten må opp.

    Inntil nå har debatten på denne bloggen vært veldig makro-orientert. Går vi et nivå ned, vil det være en stor produktivitetsgevinst, som er enkel å plukke opp gjennom Workforce Management. Nordmenn er syke og de er det for ofte. Sykefraværet er for høyt, og det reduserer produktiviteten i norske bedrifter. Derfor undersøkte vi hvor mye dette betyr for norske virksomheter. Av de norske bedriftene som deltok i studien, sa 85 % at de i stor eller svært stor grad var opptatt av å redusere sykefraværet i selskapet. Sammenlignet med Sverige og Danmark, er de norske lederne mer opptatt av å få ned fraværet.

    Når det gjelder produktivitet, er trenden den samme. Her angir mer enn 85 % av de svenske respondentene at de i stor eller svært stor grad er opptatt av produktivitet i selskapet. For Danmark og Norge vurderer 90 % av respondentene at selskapet er svært interessert i produktiviteten.

    Analyser viser også at lederne ofte ikke er kjent med årsakene til at de ansatte er fraværende. Hvordan skal man kunne ta grep om problemet, når man ikke er kjent med disse årsakene? Realiteten er at mange ansatte ikke jobber så mye som de burde.

    Her er det noe å ta tak i for norske selskaper, slik at man kan få fraværet ned og produktiviteten opp. Her må norske ledere gjøre en innsats. Å redusere sykefraværet er en oppgave for ledelsen og da har man behov for Workforce Management. I utgangspunktet handler det om å bli bedre på å få oversikt over de ansatte og deres fravær slik at personalpolitikken og lovverket håndheves. I tillegg kan bedre planlegging og tilrettelegging, påvirke fremtidig fravær positivt. Her finnes det store gevinster for hele det norske samfunnet.

    Professor Flemming Poulfelt, fra CBS i København, har uttalt seg om dette emnet. I intervjuet vurderer han at det faktisk er ganske enkelt for selskapene å gjøre noe med dette. Se selv intervjuet her – starter ca. et minutt ut i innslaget https://www.youtube.com/watch?v=hexKwJnE75c.

  5. Innspill til Produktivitetskommisjonens foreløpige rapport

    Fra forskningsresultat til levedyktig bedrift
    I forbindelse med Produktivitetskommisjonens foreløpige rapport, NOU 2015 nr. 1, vil vi få gjøre oppmerksom på et forhold som synes lite påaktet. Det gjelder den forskning som utføres og som stort sett fører til gode og i mange tilfeller utmerkede resultater. Til tross for dette viser det seg at man har store problemer med å etablere levedyktige bedrifter på basis av forskningsresultatene.

    I den forbindelse kan vi vise til OECDs rapport av 06.05.2004 hvor de skriver at når det gjelder å skape levedyktige bedrifter av sine forskningsresulter, ligger Norge sammen med Hellas dårligst an innen OECD-området. OECD går til og med så langt som å si at Norge er så svakt når det gjelder dette, at det blir feil av Norge å øke forskningsbudsjettet før vi har bedret dette forholdet. Dessverre er ikke Norge blitt noe bedre på dette området siden den gang.

    I følge OECD er det derfor feil når man er av den oppfatning at man kan få flere levedyktige bederifter ved å øke bevilgningene til forskning, åpenbart i den tro at forskningsresultatene ikke er gode nok.

    Grunnen til Norges dårlige stilling
    Spørsmålet blir da hva som er grunnen til Norges svake stilling. Det kan da være klokt å se på de landene som ligger best an når det gjelder å skape levedyktig bedrifter av sine forskningsresultater. I USA overlever omtrent 8 av 10 såkalte venturebedrifter. I Tyskland er det et tilsvarende forhold. I Norge derimot er det bare omtrent 2 av 10 venturebedrifter som overlever. Det som skiller disse landene fra Norge, er primært at de har en aksjelov som på enkelte vesentlige punkter skiller seg fra den norske. Aksjeloven i disse landene gir en langt bedre beskyttelse for gründeren og de mindre aksjonærene enn den norske loven. I dette tilfellet er det tale om den såkalte Aksjeloven som gjelder mindre selskaper og ikke Allmennaksjeloven som egentlig burde gjelde bare for de store og de børsnoterte selskapene.

    Endringene som bør foretas med Aksjeloven
    Aksjeloven i USA krever blant annet 2 års holdetid for aksjer i nystartede bedrifter. Dette har den fordel at man kan holde på aksjonærer som kan tilføre selskapet verdifull kompetanse i den vanskelige oppstartingsfasen. Det er blitt hevdet at med 2 års holdetid vil det være vanskelig å få investorer til å plassere kapital i et nystartet selskap. Imidlertid har ikke investorer med kortere tidshorisont samme verdi for selskapet. Hvis større aksjonærer selger seg ut på et tidlig tidspunkt, vil dette selvsagt endre eierstrukturen i selskapet, men også i enkelte tilfeller endre andre aksjonærers forutsetning for innskytelse av kapital i selskapet. Dessuten må det ikke glemmes at regelen om holdetid har en positiv virkning i USA.

    Aksjeloven bør også ha en regel om at selger av aksjer er ansvarlig både for rett pris for aksjen og fyllestgjørende informasjon om selskapet. Dette for å hindre at en selger kan tilbakeholde eller gi feilaktige opplysninger og således få en person til å kjøpe aksjer på falske premisser.

    De viktigste endringer som bør foretas i loven, er de som er nevnt ovenfor. Det foreligger et forslag til hvordan loven bør endres.

    Konklusjon
    For å oppnå levedyktige bedrifter av forskningsresultatene, må Aksjeloven revideres.

    Per Bugge-Asperheim
    Medlem av StyreAkademiet

    Paul Lindemann
    Siv. Ing.

  6. Professor Jørn Rattsø,
    Leder, Produktivitetskommisjonen

    Jeg har notert meg at du leder denne viktige kommisjonen og tillater meg å komme med følgende private observasjoner.
    (Mine egne erfaringer er basert på en lang internasjonal karriere, de siste 25 år før pensjonering, i FN-systemet.)
    (1) Ledere i offentlige etater må bli pålagt personlig ansvar for feildisposisjoner. I dag er inntrykket at slike feil ikke har noen konsekvenser og at en etat tar en korreks kun ” til etterretning”. I de tilfeller der det kan dokumenteres direkte økede utgifter for det offentlige på grunn av personlige feildisposisjoner, bør den ansvarlige bli omplassert, evnt. sagt opp på grunn av manglende kompetanse og dømmekraft.
    (2) Det må utarbeides arbeidsbeskrivelser for alle stillinger, som bør regelmessig oppdateres . Det må stilles spesifikke krav til en persons kvalifikasjoner, basert på stillingens krav.
    (3) Dessverre later det til at svært mange offentlige stillinger blir tilpasset en bestemt person som noen i ledelsen ønsker å ansette. Mange personer jeg har hatt kontakt med beretter at det er nytteløst å søke på en utlyst stilling der det er kjent at en bestemt intern kandidat skal tilsettes. Jeg har selv erfart i min tidligere offentlige karriere at en stilling på forhånd var besatt på et personlig grunnlag, ofte på basis av politisk medlemskap. Jeg ble selv anmodet om å vise ”politisk farge” for en slik stilling, som jeg betraktet som høyst upassende.
    (4) I et konkret tilfelle har jeg notert meg at en person, på ledernivå i en teknisk etat, ikke har noen teknisk bakgrunn og er blitt rekruttert på basis av personlig kontakt fra et tidligere arbeidsforhold.
    (5) Det eksisterer i dag ikke noe reelt vurderingsopplegg for hvordan en person som er blitt innstilt for en offentlig stilling, er kvalifisert for stillingen. Det er etaten selv som vurderer og beslutter, uten innsyn i ansettelsesprosessen. Mange jeg har vært i kontakt med og som har søkt en offentlig stilling uten hell, har berettet at det i praksis ikke er noen reell ankemulighet for å få vurdert sine egne kvalifikasjoner med den som fikk jobben. Mange forteller meg at det er meget sjelden at en ”utenforstående” blir rekruttert til en offentlig etat på ledernivå.

    For å sikre at den offentlige sektor fungerer optimalt, må regjeringen sørge for at de best kvalifiserte personene blir rekruttert på basis av reell konkurranse. For på sikre en forsvarlig og transparent prosess , må regelverket være på plass for å sikre forutsigbarhet i prosessen, med reell ankemulighet. Mitt inntrykk er at det er mye som kan forbedres i dagens situasjon for å forhindre kameraderi og personlig favorisering.

    Med vennlig hilsen
    John Sverre Svendsen
    Siviling. M. Tekna/Siviløk. M. Econa.

  7. Forenkle og redusere omfanget av mål- og resultatstyring med tilhøyrande rapportering.

    La fagfolk – lærarar, legar, sjukepleiarar, fagpersonell i byråkratiet osb få konsentrere seg om kjerneoppgåvene, bruke kompetansen sin på det dei kan. Reduser administrative oppgåver for fagfolk mest mogleg, få tilbake personell som kan gjere dei nødvendige adm. oppgåvene – flinke, effektive sekretærar, arkivarar, økonomar osb, Det er særs lite produktivt å la legar og lærarar lære seg og bruke tid på innvikla administrative system. Kva var ein av suksessfaktorane i produktivitetsauke i industrien? Arbeidsdeling – la folk gjere det dei er best til. Stol på fagfolk, ha tillit til fagleg skjønn og faglege prioriteringar.

    Honnørordet ‘kunnskapsbasert’ tilslører at kunnskapen er basert på ofte nokså tilfeldige måleindikatorar – dvs det som let seg telje/kvantifisere. Tilpassingar og skeivheiter får vokse fram for å få auka ressursar eller tilfredsstille krav til ‘resultat’. Eit ferskt døme er Haukeland univ.sjukehus og diagnostisering av nyfødde, der nesten halvparten får diagnose som tilseier at dei har vanskar med å ta til seg næring, medan Oslo universitetssjukehus har 0.5 % med same diagnose. Ei openberr tilpassing til eit system som oppmuntrar til nettopp slikt – der tildeling av ressursar følgjer diagnosar. I staden for å gje sjukehusa ei ramme basert på t.d. folketal og alderssamansetnad, og så ha tillit til at dei prioriterer etter gitte faglege retningslinjer. På same måten i skulane – ha tillit til lærarane, dropp ressursøydande registrering og rapportering.

    Svaret på krav til auka produktivitet og kvalitet er ikkje meir administrativt arbeid og rapportering, men økonomiske og faglege rammer, tillit og fagleg skjønn.

    Fokuset på det kvantitative gjer og at sjølvopplevd verkelegheit – anten det kjem frå fagfolk eller brukarar (pasientar, elevar osb) vert oversett, ikkje sett på som relevant, eingongstilfelle som ikkje kan kommenterast osb – i staden for å oppfatte og handtere det som det det ofte er – varsel om systemsvikt. ‘Kunnskapsabasert’ betyr ofte utvikling i indikatorar som på ingen måte dekker verkelegheita – men til og med kan tilsløre den, fordi den kanskje ikkje fangar opp det vesentlegaste . Og byråkratar og leiarar som ikkje har fagleg bakgrunn eller innsikt eig ‘sanninga’ – ikkje fagfolka i førstelinja. Dette er ei farleg utvikling som må brytast – elles sit vi att med eit teknokratstyre, desillusjonerte og demotiverte fagfolk og innbyggjarar som føler dei stangar hodet i veggen mot eit massivt, anonymt ‘system’ som ikkje ser dei.

    Er det slik vi vil ha det? Minner ikkje det litt for mykje om eit system noverande regjering og støtteparti minst av alt vil bli assosiert med? Då må de ha mot til å bryte opp den veksande skaren av byråkratar som har eigeninteresse av å oppretthalde eit mål- og resultatstyringssystem – som har utarta og på ingen måte fungere slik hensikta ein gong var. Sjølvsagt skal vi ha mål og målast på resultat. Det er omfanget, detaljeringa, registering og rapportering som kan reduserast, forenklast og i stor grad overlatast til andre enn utøvande fagfolk som skal yte tenester direkte til innbyggjarane.

    Vågar de?

  8. Fjern dokumentavgiften for tinglysing av dokument som overfører fast eiendom, dette som ledd i å øke den geografiske mobiliteten. Pengene som staten tar inn på denne avgiften, burde uansett ha blitt tatt inn gjennom økt skatt for alle, for avgiften er ikke noe annet enn en ren inntekt for staten. For eksempel må et par som flytter og som kjøper en bolig (selveier, ikke nyoppført) på 4.000.000 NOK betale 100.000 NOK i dokumentavgift.

  9. Kære Norge
    Den Skandinaviske Magnettogs Gruppe har lavet en udredning og rapport om magnettog mellem bla. Oslo – Göteborg – København og Oslo – Stockholm.
    Rapporten er sendt til den Norske stats- og samferdselsminister, således de muligheder som de meget korte rejsetider til og fra Oslo indeholder, kan komme til at indgå i Norges demokratiske udvikling.
    Vi er en gruppe med stor indsigt i magnettogs emnet, transport- udvikling og planlægning. Vi mener tiden er moden til at vurdere og undersøge magnettogs emnet grundigt, således Norges tilknytning til Sverige og Danmark fremadrettet kan bliver bedre og bedre.
    En magnetbane kan bygges relativt hurtigt og den holder mindst 80 år. Vores beregninger viser at en magnetbane kan være tilbagebetalt på ca 30 år. Magnettog bruger strøm til transporten og indeholder mulighed for at kunne fordele EL over større afstande.
    Med en magnetbane helhed i Norden vil Norge kunne komme tættere på markederne i Sverige, Danmark og EU. Det norske jobmarked vil ligeledes kunne få fordele ved at flere vil kunne pendle til og fra Oslo området. Mvh Ole Rasmussen (DK)

  10. 1. Gradvis utfasing av landbrukssubsidier, særreguleringer i landbruket og toll på importerte landbruksprodukter.
    2. Gradvis opptrapping av likningsverdien på primær- og sekundærbolig, til de likestilles andre aktivumsklasser.
    3. Innføring av nasjonal eiendomsskatt, og utfasing av kommunal eiendomsskatt.
    4. Gradvis utfasing av nettolønnsordningen for norske sjøfolk.
    5. Gradvis utfasing av elektrisitetssubsidier for energikrevende industri.
    6. Søke om medlemskap i EU.
    7. «Innføre» politisk konvensjon om at infrastrukturprosjekter prioriteres etter lønnsomhet.
    8. Gradvis utfasing av kontantstøtten.
    9. Ordinær inntektsbeskatning av barnetrygd.
    10. Nedjuster handlingsregelen til 2 – 2,5 %.
    11. Innføring av rushtidsavgift i større byer.
    12. Gjeninnføring av arveavgiften.
    13. Avvikling av husbanken.
    14. Gjennomføre pensjonsreformen i offentlig sektor.
    16. Økt MVA. på usunne matvarer.
    17. Økt oppfølging av førstegangsforeldre.
    18. Innføre heroinassistert behandling av heroinavhengige.
    19. Avvikling av taxfree og tollfrie kvoter, samt økning i avgiftene på tobakk og alkohol.
    20. Avvikling av nynorsk.

    • Får dere den lista gjennom Stortinget, er det nesten så dere fortjener Nobel-pris i økonomi..

  11. Tema: Offentlige anbud

    Følgende dokumenter som kreves levert i alle offentlige anbud bør kunne gjøres tilgjengelig for offentlige aktører elektronisk:

    Skatteattest skatt
    Skatteattest merverdiavgift
    Årsregnskaper

    Dette bør kunne gjøres ved at private selskaper f.eks via Altinn får en mulighet til å gi kommuner og offentlige myndigheter tillatelse til innhenting av ovennevnte dokumenter. Årsregnskapene ligger allerede i Altinn og skatteattester bør kunne genereres automatisk, slik at disse også ligger tilgjengelig.

    • For anbudsprosesser som gjelder bygg- og anleggsbransjen eksisterer det allerede et register der man kan innhente slike opplysninger samlet på ett sted; http://www.startbank.no/
      Det inneholder p.t. informasjon fra ca 3.600 leverandører.

  12. Til Produktivitetskommisjonen

    Jeg vil gjerne få trekke frem fire punkter i forbindelse med fremtidig effektivisering av AS Norge: (a) offentlige kommunikasjonsmidler, (b) innovasjonsskolen; (c) digital hverdag og (d) kommunikasjonskultur.

    (a) Norge er et langstrakt og kurpert land. Enhver Produktivitetskommisjon må se på landet som et hele, og det må derfor være et sentralt mål at produktiviteten skal innbefatte både by og land. Dessverre er det i dag store variasjoner hva gjelder reisetilbud og varetransport fra fylke til fylke. Skal vi bli mer produktive i fremtiden, må vi kunne forflytte personer og varer i et høyere tempo. En bedriftseier i distriktet er avhengig av at produkter når vedkommende til en tilfredsstillende tid, især dersom man skal ha mulighet til å konkurrere med lignende aktører i de store byene eller endog utlandet. Jeg foreslår at Produktivitetskommisjonen ser på hvordan Postens sorteringssystemer kan tas bedre i bruk for å øke gods- og varetrafikken i landet. Man kommer ikke unna firefelts motorvei mellom de store byene og høyhastighetstog. Dessuten må infrastrukturprosjekter i økt grad ses på som hele prosjekter og finne sted som ledd av større sammenhenger.

    (b) Samfunnet bør i større grad gi opplæring allerede fra grunnskolen om det å starte egen bedrift. Vi har allerede gode erfaringer fra elevbedrifter på ungdomstrinnet/VGS og burde innføre et eget fag som tar sikte på å lære elever de grunnleggende sidene ved det å starte egen bedrift, bedriftsøkonomi, markedsføring, markedsanalyser etc. Folk har gjerne drømmer og store talenter, men mangler verktøyene for å komme i gang som selvstendig næringsdrivende. Dessuten kan innovasjon bli noe tøft og spennende som kan gi elever større frihetsfølelse, selvtillit og selvstendighet; dette ikke minst for dem som kanskje ikke har større akademiske ambisjoner eller sliter på skolebenken. Et slikt innovasjonsfag bør være tilstede gjennom hele grunnskolen og på VGS. Vår produktivitet vil i stor grad komme av enkeltindivider som biter seg merke i en ineffektivitet i et gitt marked, og som derfor vil øke samfunnets produktivitet ved å lansere nye produkter og tjenester.

    (c) Norge gjør allerede mye bra her, og vi er absolutt i front når det gjelder digital kommunikasjon mellom bl.a. Staten og borgerne. Det er likevel viktig at Produktivitetskommisjonen ser på den digitale kompetansen blant offentlige anskaffere. Et gjennomgående trekk i alle (vestlige) land er at den digitale kompetansen hos tilbyderne foreligger, men at kunden ikke helt vet hva vedkommende ønsker seg, eller hvordan teknologien skal imøtekomme ønskene. I en stadig mer kompleks IT-hverdag er det vanskelig å kombinere demokratisk legitimitet (politikernes avgjørelser) med teknologisk gjennomføring (byråkraters og konsultenters dialog med IT-bransjen.) Stortinget igangsatte en NAV-reform uten at den digitale plattformen for en slik massiv operasjon forelå. Det bør bli påbudt ved lov at IT-systemer skal foreligge før store reformer finner sted, samtidig bør man sørge for økt kompetanseheving slik at trilogen anskaffer-bestilling-tilbyder kan foregå på realistiske og kostnadseffektive premisser.

    (d) God kommunikasjonskultur er ofte et undervurdert aspekt ved produktivitet. Manglende produktivitet kan gjerne foranlediges av uklar rollefordeling i det offentlige, det at man blir en kasteball mellom ulike etater, søknader som går i stampe, manglende kommunikasjon mellom departementer osv. Dette er ikke bare et offentlig problem, men også en kulturell utfordring som møter en i arbeidslivet. Mangel på klare svar, sviktende oppfølging, vage tilbakemeldinger, vanskeligheter med å forbedre rutiner, kommunikasjonsglipper, ledere som føler seg «truet» dersom svakheter påpekes, unnvikenhet i forhold til konflikter i arbeidslivet samt fossilerte prosesskjeder kan lett oppstå dersom man ikke har kultur for god kommunikasjon. Gode ideer kommer ofte ikke frem i lyset fordi noen føler at det representerer for stort bry eller t.o.m skade for ens stilling dersom man skulle komme med forslag. Produktivitet bør altså ses i lys av hvordan vi kommuniserer med hverandre om endring.

    Jeg håper disse betraktningene kan komme til nytte og ser frem til de konklusjoner Kommisjonen vil trekke i fremleggelsen av sin endelige rapport.

  13. Man får det man måler

    Å gjøre ting enkelt og korrekt første gangen vil gjøre at man reduserer tid for unødig kompliserte prosesser og tid til å rette opp feil. Dette vil dermed være produktivitetsfremmende. For å fremme at ting blir enkelt og korrekt, må man måle produktiviteten og gjøre disse målingene tilgjengelige for de som måles og deres overordnede, kanskje også offentligheten. Målingen bør skje helst hver måned for å komme så tett opp til det som måles som mulig, for det er da man kan komme med tiltak. Samtidig bør man måles opp mot andre som utfører samme eller tilsvarende tjeneste, og tiltak bør settes inn der hvor produktiviteten er lavest.

    Man trenger ikke over-byråkratisere slike målinger, men nivået over det som måles må få månedlige rapporter og lage et utdrag av hva som avviker fra målkravene og rapportere dette til neste nivå, osv oppover, alt skal skje hver måned.

    Dette stiller en del utfordringer til IKT-løsninger, og man vil finne ut at man har mange manuelle prosesser med usikre data, Der må man starte med det som er viktigst å måle, altså det som er de største flaskehalsene man kjenner allerede i dag, og så gå mer detaljert til verks etterhvert.

    Et eksempel er forsinkelser i togtrafikken. Vi vet i dag omfanget av slike forsinkelser, og kan f.eks. sjekke om dette er signalfeil, mangel på vikarer ved sykdom, manglende vedlikehold av togsett, eller annet. La oss si at hovedårsaken er signalfeil. Da bør man måle teknisk tilstand på de kritiske strekningene hver måned, utbedre der det er oftest feil (god nok løsning raskt er bedre enn en perfekt løsning som først kommer om 5 år) og rapportere antall feil hver måned.
    Enkelt og korrekt første gang, med en løsning som er god nok, må være målet.

  14. Jeg er daglig leder i HMS Tjenesten Orkladal og har jobbet med HMS-arbeid siden 1988. Min erfaring er at den viktigte HMS-faktor er ledelse. Videre mener jeg at HMS-arbeid er lønnsomt og gir konkurransefortrinn. Men min viktigste «oppdagelse» gjennom alle disse årene er hvordan mangel på tydelig ledelse skader både arbeidsmiljø, produktivitet og lønnsomhet. Det er påfallende hvor lenge ikke-fungerende arbeidstakere og ledere får fortsette uten at det tas tydelig grep. Min erfaring er at ledere ikke tørr å ta tak i vanskelige saker pga at det er skummelt/uhåndterlig og de føler seg hjelpesløse. Dette er skadelig for den enkelte som mest sannsynlig ikke har det så bra, for kolleger og arbeidsmiljøet og dermed lønnsomheten! Mitt råd for å øke produktiviteten er derfor å styrke lederskapet for å sikre tydelige ledere som tørr å ta grep. Da får de også lykkelige, produktive ansatte i et godt arbeidsmiljø.

  15. Svært få ønsker å jobbe mer for mindre

    Å ihvertfall beholde eller aller helst å få mer igjen for innsatsen er derfor et mål på hovedsakelig to ulike samfunnsplan:

    1. På individnivå som arbeidstager, bedriftseier eller investor, etc.

    2. På gruppenivå som kjernefamilie, bedriftsnivå, lokalsamfunn, kommune, fylke, nasjon, etc.

    Når tiltak som skal rettes inn mot en større gruppe, som en nasjons innbyggere, er det viktig å prioritere slik at tiltakene får positive og mest mulig permanente effekter, direkte og indirekte.

    En nasjonal produktivitetskommisjon bør således i hovedsak søke å ta hensyn til innbyggernes opplevelser mer enn enkeltindividets og eller bedriftens produktivitet. Det mest nærliggende tiltak i dagens Norge ligger innen en betydelig utbedring av person- og varetransporten i sentrale områder og transportkorridorer på fastlandet.

    Økt geografisk tetthet kan gi opphav til økt produktivitet
    I det daglige virke forutsetter dette bedre infrastruktur for pendlere slik at flere arbeidstakere kan pendle. Dette vil gi økt produktivitet ikke bare for de nyankomne, men for alle arbeidstagerne og komme i tillegg til summen av lavere reisetider til trafikantene på den berørte strekningen. Investering i konstruksjonsvirksomhet innen infrastruktur reder grunnen for økonomisk vekst. På den annen side vil manglende investeringer i infrastruktur resultere i ineffektivitet og marginskvis, særlig i tider med høy vekst.

    Økt produktivitet kan også gi stor energieffektivisering
    Klimagassutslippene fra veitrafikken har økt med om lag 33 prosent siden 1990. Her er det hovedsakelig varetransporten som har stått for økningen. Mens det har blitt 50% flere personbiler har det samlede utslippet fra den private bilparken kun økt med 7%. Ved å bygge bedre, kortere og flatere veier mellom kan det eksempelvis vises at utslippene mellom øst- og vest-landet kan reduseres med 56%, fordelt på 29% reduksjon grunnet utflating av transportruten og 37% reduksjon grunnet nedkortet transportdistanse.

    Tormod Slåtsveeen

  16. «Når du kommer hjem fra jobben i dag, har jeg og ungene flyttet ut!»
    Tror noen at denne personen vil være produktiv den dagen? Eller de neste dagene – eller månedene? Og kanskje heller ikke dagene og måneder før dette?
    Undersøkelser viser at over 90% av ansatte mener at samlivsproblemer og spesielt samlivsbrudd har en klar negativ effekt på de ansattes produktivitet – kreativitet, motivasjon, konsentrasjon, service og samarbeid generelt. Det samme antall mener også at et stort antall av sykefraværet skyldes samlivsproblemer. I tillegg vet vi at mange samlivsbrudd fører til langtidsfravær og det som verre er.

    Man behøver ikke være professor i økonom for å forstå at norsk industri med høye lønninger og kostnader generelt i økende grad vil bli mindre konkurransedyktig. I den stadig økende nasjonale og internasjonale konkurranse med land hvor så vel kostnadsnivået og lønningene er radikalt billigere, må Norge gjøre noe radikalt. Og oljen varer ikke evig.
    Over 50% av alle våre formelle samliv ender med samlivsbrudd – og prosenten er mest sannsynlig mye høyere for de som bare bor sammen. Det er derfor belegg for å hevde at i en vanlig, norsk organisasjon/bedrift vil over 50% av de ansatte ha ett eller flere samlivsbrudd og/eller samlivsproblemer. Til tider – og for noen – mer eller mindre konstant.

    Hva gjøres? Veldig lite fra det offentlige og egentlig ikke så mye fra virksomheter. Sistnevnte fordi de kanskje ikke har så mye tro på det som finnes av samlivsverktøy:
    I barne- og de videregående skolene lærer man noe om seksualitet – noe som de fleste allerede vet nokså mye om. Men i prinsippet intet om hvordan man finner den rette partner og hvordan man best drifter et samliv med denne. Følgelig: For de aller fleste er inngåelse og drifting av et samliv på lik linje med å bygge hus i Tyrkia – vi håper det vil gå bra, men så altfor mye kan gå galt.

    Hva finnes av hjelp i denne situasjonen – som merkelig nok har fått altfor liten oppmerksomhet. Dette tatt i betraktning av at nesten alle opplever ett eller flere samliv i vår tid. Og at samlivsproblemer og spesielt samlivsbrudd belaster de offentlige helse og sosial budsjetter med store kostnadsbyrder? Veldig lite. Vi har noe som heter BUF Dir som disponerer en altfor liten pott. I tillegg viser undersøkelser at over 80% av disse midlene har gått til organisasjoner med en religiøs forankring eller link. I begynnelsen gikk en stor del av midlene til å skape aktiviteter i lokale bedehus. Det gjøres fremdeles. I tillegg er det en liten håndfull – i prinsippet organisasjoner med en religiøs link – som har faste sugerør i pengekassen.

    Men det store problemet for Norge er at alt av ovennevnte midler går – og har fra tidenes morgen – kun gått til SAMLIVSKURS. Mirakelmedisinen som skal redde samlivssituasjonen i Norge! I mange 10-år har kun dette vært medisinen – og antall samlivsbrudd har vist en konstant økende trend opp mot og over 50%. Man kan si mye negativt om BUF Dir i forhold til samliv, men det viktigste er at de aldri har klart å få ned antall samlivsbrudd, og ulike typer samlivskurs og drift og utvikling av disse er det eneste verktøy de har bevilget midler til i alle de årene de har eksistert.

    I tillegg har vi våre lokale familievern kontorer, men disse er i prinsippet ikke forebyggende, men kun reparerende etter at det har gått galt i samlivene. For øvrig nevnes at vi i tillegg har en gruppe samlivsrådgivere. Hos de mest profilerte av disse er det en ventetid på opp til ett år. Forresten kreves det intet for å bli samlivsrådgiver i Norge – hvem som helst kan over natten begynne å gi råd.

    Undertegnede har en bakgrunn fra næringslivet og spesielt den kulturelle forandringsprosessen vi en gang i en fjern fortid gjennomførte i SAS. Blant annet var jeg i en periode leder for de berømte/beryktede «Smilekursene». Jeg vet med andre ord at kurs kan være virkningsfulle, men kun som et element av mange andre målrettede elementer for å oppnå et mål. For SAS var «smilekurset» et element som mediene ga mye oppmerksomhet. For oss var det et viktig motiverende og opplysende element, men kun etter en god del motiverende forarbeide og ikke minst oppfølging etter kurset.

    Noe samlivsprosess eller –opplegg for å redusere et stadig økende antall samlivsbrudd og samtidig skape flere harmoniske samliv, har aldri blitt gjennomført i noe annet land. Skulle jeg, med min bakgrunn som siviløkonom og sosiolog, driste meg til å foreslå elementer i en prosess med det formål å redusere antall samlivsbrudd i Norge, må det på stående fot bli med de følgende elementer:

    – En samlivsportal på nettet – hvor alle kan finne opplysninger om hvordan man lokaliserer den rette partneren og i prinsippet skaper et harmonisk samliv med denne. Denne som en informasjonskanal og spydspiss i forbindelse med arbeidet med alt arbeid med samliv.

    Den må bl.a. inneholde problemområder som kan oppstå og ulike former for diskusjoner, råd og hjelp for disse. Ulike typer av samliv og praktiske problemer relatert til disse. Kommunikasjon, respekt, motivasjon, oppmerksomhet og selvfølgelig seksualitet bør på ulike måter være inkludert. Oppgaver/lister over alt som finnes av positive tiltak i Norge og utlandet innen drifting av samliv og valg av den rette partner. Og mye mer relatert til samliv.

    Undertegnede forutsetter at ovennevnte samlivsportal (non-profit) i prinsippet (og i hvert fall med tiden) kan basere sin drift på økonomisk støtte/sponsing fra organisasjoner og næringslivet generelt. Som et samfunnsforbedrende (spesielt) tiltak skulle man tro at portalen vil få en god dose (gratis) oppmerksomhet – samtidig som tema og formålet er såpass intimt at det vil naturlig skape interesse hos folk flest.

    Noe av det viktigste i et slikt opplegg vil være en grunnleggende samlivsopplæring og følgelig forebygging i skolene. Gjerne med en forsiktig og tilpasset begynnelse i barnehavene. Deretter vil undertegnede foreslå en type «smilekurs-opplegg»: Omreisende team av mer eller mindre unge mennesker som reiser rundt til de ulike skolene i Norge. En eller to dagers «forestilling» om samliv og det å finne en partner. Gøyalt og samtidig lærerikt. Hvert klassetrinn sitt tilpassede show. En dose forberedelse og litt mer oppfølging. Minimum ett besøk hvert år – kanskje mer. Lagt opp til at elevene vil se frem til og glede seg til nest besøk.

    I tillegg kan det tenkes ulike utradisjonelle kurs og seminar, en egen universitetsutdannelse innen samliv i utvidet betydning, regelmessige landsdekkende samlivsundersøkelser, tester for de som vil finne ut om de passer sammen – eller om det er tema som de bør diskutere før de går videre, regelmessige temperaturundersøkelser som partene selv gjennomfører i forhold til sitt samliv, ulike former gimmics i forbindelse med påminnelse (oppmerksomhet, respekt, etc.), DVD om samliv, samlivstilbud relaterte til reiser og opphold, festivaler, vin og mat, produkter og tiltak, etc. etc.

    Likeledes bør det med tiden også utvikles et spesielt opplegg for våre nye landsmenn. Om ikke annet for å gi dem en innføring i vår form for samliv her i Norge.
    I ovennevnte portal og generelt i et samlivsopplegg vil det være viktig å involvere organisasjons- og næringslivet i for eksempel interne samlivsprosesser m/u partner. Tross alt vil en bedring av samlivssituasjonen i Norge være en utgift til inntekts ervervelse.

    Ovennevnt bare for å nevne noen av tiltakene i et slikt opplegg. Man kunne til og med arrangere en nasjonal konkurranse via nasjonal TV i forhold til å finne elementer som kunne bidra til å forbedre samlivssituasjonen i Norge. Samtidig som dette ville skape fokus og oppmerksomhet omkring drifting av samliv og valg av den «rette» partner.
    Jeg håper dette kan være et innspill i prosessen med å gjøre Norge og spesielt det norske organisasjons- og næringsliv mer produktivt.

  17. Vi har fått laget en app «PsykTools» som reduserer fagfolkenes tidsbruk til dokumentasjonsarbeidet i akuttpsykiatri, og øker bruken av standardiserte verktøy i vurdering og diagnostikk.

    Samtidig har eksterne krav om kontroll og rapportering spist opp størsteparten av gevinsten.

    Denne erfaringen kan være nyttig til forståelse av produktivitet i offentlig sektor. Vi på tjenesteytende nivå tilrettelegger så godt vi kan, overordnede påfunn har andre mål enn produktivitet – og bums! har gresshoppene spist opp det vi håpet å høste for pasienter og samfunn.

  18. Det må bli fullt ut tillat å jobbe overtid i perioder med uttak av foreldrepenger, uten at overtidslønn skal gå til fratrekk på foreldrepenger, siden foreldrepenger jo er basert på grunnlønn og dermed er et frikjøp fra normalarbeidstiden. Dersom uttak av foreldrepenger (eventuelt i kombinasjon med ordinært arbeid) utgjør et volum tilsvarende full arbeidsbelastning, så bør man også kunne jobbe overtid.

    Det er ikke logisk at det frikjøpet fra normalarbeidstiden som foreldrepenger er, skal gå utover ansattes og arbeidsgiveres overtidsmuligheter.

    Her er det produktivitetsgevinster å hente.

  19. Det er elbil-feber i Norge. På grunn av gunstige avgiftslettelser og nesten ingen drivstoffutgifter, vil stadig flere ha elektriske biler.
    Jeg bestemte meg derfor for å kjøpe elbil fra USA. En venn har gjort det tidligere, så jeg fikk gode råd på veien, slik at jeg skulle unngå de samme feilene som ham, og det hele skulle gå knirkefritt.

    Å hente bilen i butikken i Lithia Springs, Georgia og frakte den til Bergen gikk forbausende lett. Det var bare å fylle ut et skjema, og koordinere hentingen med selger. Resten gikk som smurt. Det var først da bilen skulle fortolles og registreres det hele ble innviklet. Visste du at elbiler som kommer fra USA bare kan godkjennes to steder i Norge; Drammen og Haugesund?
    Det er sant.

    Men om du ikke visste det, så fortvil ikke. Det vet heller ikke kundeservice hos Statens Vegvesen. Tro meg, jeg spurte.

    De ville at jeg skulle gå til Statens Vegvesen i Bergen. Men jeg foreholdt dem det jeg selv hadde hørt fra andre, at jeg var nødt til å dra til Haugesund. Etter noen minutters samsnakking i vegvesen-organisasjonen kom kundebehandleren tilbake. Hun måtte gi meg rett. Jeg skulle til Haugesund. Men først skulle bilen fortolles. Jeg dro til havnen og la frem mine papirer, fortollet bilen og spurte om ikke jeg også skulle forhåndsbetale vrakpanten, slik jeg også hadde hørt. Vrakpant er forresten akkurat det – en pant. Det er ikke en gave fra staten. Du betaler den nemlig inn når du kjøper bilen, og får den tilbake når bilen vrakes.

    Nei, vrakpanten kunne ikke betales denne dagen. Først måtte jeg til Statens Vegvesen, deretter kunne jeg komme tilbake og betale vrakpant.

    Jeg dro til Haugesund for å registrere bilen. Ingeniøren fylte ut sine skjema, tok bilde av chassisnummeret og vendte tilbake til sitt kontor. Han kunne ikke godkjenne den på stedet. Det er det bare Drammen som kan. Så han sendte papirene dit, mens jeg ventet.

    Jeg fikk beskjed om å komme tilbake før kl. 15:00 for å hente skiltene, for ekspedisjonen stengte 15:15. Jeg gjorde som han sa. Det skulle jeg ikke gjort.

    Da jeg kom til skranken sa damen at jeg dessverre ikke kunne registrere bilen før vrakpanten var betalt.

    Jeg fortalte henne at jeg hadde fått beskjed av tollvesenet om å komme til vegvesenet først, og deretter komme tilbake til tollvesenet og betale vrakpant. Nei. Det var selvsagt ikke slik det skulle være. Først til tollvesenet for å betale toll. Så til vegvesenet for å vise bilen og få den godkjent. Deretter tilbake til tollvesenet for å betale vrakpant, for så å vende tilbake til vegvesenet for å registrere bilen og hente skiltene. En forestilling i fire akter.

    Klokken var i mellomtiden blitt 15:05. Jeg kunne rekke tollvesenet i Haugesund, som hadde åpent til 15:30, men ikke tilbake til vegvesenet som stengte 15:15.

    Jeg spurte om de kunne gjøre et unntak slik at jeg kunne komme tilbake etter 15:15 for å hente skiltene. I det jeg hørte meg selv spørre, skjønte jeg hvor komisk det måtte høres ut. Man kan spørre et offentlig kontor om mye, men aldri om å tøye åpningstiden.

    Den som måtte reise slukøret tilbake til Bergen uten skilt på bilen var meg. Vegvesenet og tollvesenet tok helg.

    Slik er det norske byråkratiet. Det er dessverre ingen overdrivelser i denne artikkelen.

    Det er ikke synd i meg. Jeg fikk til sist skilt på bilen. Og Haugesund er en nydelig by, vel verdt et besøk. Men dette er nok et eksempel på det offentlig Norge som oser av ineffektivitet på bekostning av skattebetalerne. At vi styrer mot økonomiske problemer i Norge kan du være sikker på. Og det skyldes ikke bedriftene. Shippingselskapet Wilhelmsen leverte nemlig bilen som avtalt, til lav pris og med god informasjon. Men staten kostet tid, penger og frustrasjon, slik den gjør det for nordmenn hver eneste dag.

    Jeg er bare heldig som har min egen spalte der jeg kan skrive av meg frustrasjonen.

    Det føles bedre allerede.

    Av Bjarte Ystebø
    23.02.2014 18:45

  20. Først må jeg takke Aksel L. Andreassen som nevner selskapet vårt i en av de første kommentarene her. Deretter vil jeg gjerne fokusere litt på Theory of Constraints (TOC) og det offentlige. Eksemplene kan alle sees på denne linken: http://pse.lt/presentations-videos/

    TOC i det offentlige er ikke noe nytt. Det er mange eksempler på bruk av TOC i deg. Hovedårsaken er ønsket om å få mer ut av hver krone det offentlige bruker, få ned lang behandlingstid eller møte kommende vekst i tjenesteetterspørsel.

    I TOC ser man på flaksehalser og skaper fokus, forenklet sagt. Det er ikke innføring av detaljorienterte systemer eller langvarige prosesser, og det er derfor det er så effektivt.

    Ta for eksempel domstolene i Israel: Ved å fokusere på at dommeren var den begrensende faktoren, fikk man ned ventetiden ved domstolene med 43% til 45%. Samtidig gikk kvaliteten opp på grunn av bedre fokus. Hver dommers ukentlige saksbyrde gikk fra 60 til 5.

    I et annet eksempel, staten Utah (som ikke er så mye mindre enn Norge i manntall), brukte mann TOC på alle tjenestene staten leverte. Konsekvensen er at de nå reduserte kostnader med 33% og samtidig økt leveransene med 60% i den samme perioden. Som en ekstra bonus har den opplevde kvaliteten fra innbyggerne økt i samme periode.

    Siste eksempel er infrastruktur i Polen, hvor byen Wroclaw skulle levere en ny stadion og oppgradere sin infrastruktur betydelig til EM i fotball 2008. Byens kontraktør sa opp avtalen etter 9 måneder da det ble klart at jobben ikke kunne bli gjort i tide til avspark. Med TOC implementert ble alle prosjektene ferdig på tid og ofte før tiden.

    Det finnes mange flere eksempler, blant annet fra helsevesenet og andre domstoler, men de har alle det til felles at de har brakt fokus og mer ytelse for den samme eller mindre kost.

  21. Takk for invitasjon til innspill til Produktivitets-kommisjonen

    Dokumentet ‘Forslag til Produktivitetskommisjonen VGS v.1.0’ er sendt pr epost. Dokumentet omtaler ‘kvalitative innovasjoner av infrastrukturer basert på dette århundres tekniske, juridiske og demokratiske potensialer’ med spesielt henblikk på Kvaliteten på produkter og tjenester, Infrastrukturer (IS), Informasjons Teknologi (IT), Samarbeide i offentlig og privat sektor, Organisering og menneskelige ressurser, Kvalitativ prosjektstyring og forhandling, samt Naturlige samarbeids nasjoner.

    Håper på tilbakemelding på innspillene.

    Med vennlig hilsen.
    Vidar G. Skrindo

  22. Hvordan få folk ut av passivitet og inn i arbeidslivet

    En utfordring i samfunnet er at mange som faller utenfor arbeidslivet, blir passive og føler seg unyttige. Det kreves i dag mer og mer av vanlige arbeidstakere. Litt mer rutinepregede jobber som tidligere var vanlige er nå rasjonalisert bort, og dermed faller en god del utenfor arbeidslivet. Vi har kun sett begynnelsen av denne utviklingen i og med at lønnsnivå og krav til 100% effektivitet øker for hvert år som går.

    På denne bakgrunn kunne det hadde vært fornuftig å innføre et mellomtrinn mellom det å være utenfor eller innenfor i arbeidslivet. Forslaget går på at de som er utenfor arbeidslivet får muligheten til å arbeide for frivillighetssentraler, idrettslag, frivillige på sykehjem, ekstrahjelper på skoler, rydding av kratt i vegkanter, vedproduksjon til eldre, støttespillere for eldre til hagearbeid, handling osv. Det er uendelig mange oppgaver som kunne vært utført av de som i dag sitter passive hjemme, og føler seg unyttige i samfunnet. Det kunne vært et krav til f.eks. 20 timers uke med frivillig arbeid som var signert av en godkjent instans, som f.eks. frivillighetssentralen, skolen, kommunen, sykehjemmet eller der jobben hadde blitt utført. Hvis det ble levert en signert bekreftelse på at vedkommende hadde utført tilstrekkelig timer arbeid kunne trygden blitt økt noe fra dagens nivå.

    Dette ville ført til at flere hadde kommet i aktivitet og bidratt til velferden, og flere hadde trolig også oppdaget at de kan mer enn de tror. Vi må huske at en del har liten selvtillit og føler seg som en byrde i samfunnet. Noen ville trolig oppdaget at de kunne kommet seg over i vanlig arbeid etter en periode med frivillig arbeid og økt trygd. Ordningen ville også passet for noen av våre nye landsmenn som sliter med å komme seg inn i det vanlige arbeidslivet. Etter en periode med denne ordningen ville de blitt kjent med folk, og det hadde vært lettere å ta steget over i en vanlig jobb.

  23. Hvorfor det er dårlige kår for det private næringsliv

    Viser til kronikk av Tom Colbjørnsen i DN 3. desember 2013 «Jakten på avvik» og innlegg av Eivind Jørundland i DN 29. januar 2014 «Bremser nyskaping» som er skremmende lesing for det norske næringsliv. Det kan synes som om de over 40 statlige tilsyn og diverse direktorater motarbeider nyskapning og opprettelse av nye arbeidsplasser. Det skal ikke være slik at kontroll og jakt på regelbrudd er viktigere enn at det skapes bærekraftige arbeidsplasser i det private næringsliv, i et land hvor omlag 600 000 står utenfor det ordinære arbeidslivet (ref. statssekretær Jon Gunnar Pedersen i Finansdepartementet).

    Som det fremgår av den ene artikkelen er det stadig flere som har kontroll som karrierevei. Og da gjerne med et eller annet statlig tilsyn eller en offentlig etat som oppdragsgiver. Det kan blant annet nevnes tilsynførere i barnevernet som ikke er annet enn en kreert jobb for å holde oppsyn med biologiske foreldre. Nok en statlig form for kontroll med landets befolkning.

    Når jeg er inne på barnevernet så kan jeg også nevne at denne etaten vinner i omlag 96 % av alle sakene i fylkesnemnda. Barnevernadvokater kaller nemnda for en fartshump, som man må over. Det sier seg da at fylkesnemnda ikke har noe for seg annet enn å være en form for offentlig sysselsetting, hvor det offentlige er de som blir hørt. Det betyr at denne nemnda kan avvikles da den har karakter av å være en «fartshump» og rettsikkerheten til den private part er helt fraværende.

    Med mindre den borgerlige regjeringen da ønsker at tingens tilstand skal forbli som de er for ikke å pådra seg opposisjonens vrede.

  24. Jeg har to innspill til kommisjonen:

    1) Offentlig ansatte som går av på AFP, f.eks. når de er 62 år, kan ikke tjene mer enn kr 15.000 pr uten at pensjonen avkortet. Dette fører i svært mange tilfeller til at godt arbeidsføre mennesker ikke bidrar i arbeidslivet, selv om de både har evne og ønske om å jobbe. Mitt forslag er at offentlig ansatte kommer inn under samme AFP ordning som ansatte i private bedrifter.

    2) Pensjonsordningene som offentlig ansatte har er svært kostbare, dette medfører at offentlige tjenster i mange tilfeller blir uforholdsmesssig dyre. En bør vurdere andre pensjonsordninger for offentlig ansatte.

  25. Innspill til produktivitetsfremmende tiltak

    Hei og gratulerer med utnevnelsen.

    Jeg vil gjerne komme med noen innspill til hva som kan vurderes som produktivitetsfremmende i Norge.

    1. Etablere hvem som gjør «Best praksis» og lære av disse hva som kan gjøres andre steder
    På de områdene som i dag er mest preget av arbeidskrevende innsats av offentlige myndigheter, kan man undersøke hvem som gjør den beste innsatsen med de minste arbeidsressursene. Man må da definere hva som er «best innsats» og kunne måle arbeidsressursene. Det kan være at disse har automatisert prosesser eller forenklet byråkrati eller annet, noe som andre kan lære av. Når man da har etablert hvem som har «Best praksis», så kan disse få en påskjønnelse og sammen med en prosjektgruppe reise rundt til andre med samme type arbeid og lære vekk hva som kan gjøres.
    Samtidig bør staten gå inn med insentiv-midler til akkurat denne typen tiltak, slik at prosjektgruppen kan legge frem både penger og opplæring til andre. Dermed får man både definert hva som er målet, og kunnskapsoverføring og ressurser til andre for å få til det samme.

    2. Forenkle skattesystemet
    For privatpersoner er skattesystemet svært omfattende og komplisert, og mange bruker mye ressurser både på inntekter og fradrag. Lignings-ABC er et svært omfattende dokument med mange unntaksregler. Mitt forslag er at personbeskatningen blir en flat skatt for alle, for eksempel 23% + trygdeavgift, ingen toppskatt, ingen fradrag, og et bunnfradrag til alle slik at de som er under fattigdomsgrensen ikke betaler skatt av lave inntekter. Denne skatten kreves rett inn fra arbeidsgiver, og det er ingen selvangivelse, likningsfunksjonærer, restskatt eller skatt tilgode, sålenge skatten er betalt inn fra arbeidsgiver. Det eneste som vil være rapportert er fra arbeidsgiver, og kontroll fra skattemyndighetene blir bare en summarisk kontroll som er automatisert. Når en person bytter arbeidsgiver i løpet av året, så vil forrige arbeidsgiver gi arbeidstaker en attest på inntekt og skattetrekk hittil i år, og den nye arbeidsgiveren har ansvar for å sjekke dette og legge dette til grunn ved videre skattetrekk. Tilsvarende kunne bankene ha plikt til å rapportere inn kapitalinntekter. Trygdeavgift trekkes direkte av arbeidsgiver.

    Dette vil være produktivitetsfremmende fordi det vil medføre mye mindre arbeid med innrapporteringer til Skatteetaten, mindre kontrollarbeid, likningsfunksjonærer blir arbeidsledige og kan søke jobb som kontrollører av moms og svart arbeid og slikt, og både bedrifter, private og det offentlige vil bruke mye mindre tid på arbeidet.

    Dette var tanken som FRP fremmet ved drøftelsene om skattereformen i 1992, så dere vil finne mye bakgrunnsmateriale der.

    Skattenivået må innrettes slik at det blir den samme inntekten til stat og kommune som tidligere.

    Lykke til.

  26. Prestasjonslønn, offentlige ansatte

    Det som danskene har vært innom, det med lønn i forhold til prestasjoner for offentlige ansatte, det mener jeg absolutt er noe man bør innføre. Det må være en grunnlønn å leve av, men så bør det være noe utover denne for de som presterer over gjennomsnittet, for eksempel en ekstrapott som kan vokse gradvis opp til et visst beløp. Beløpet må i det minste være såpass stort at man kan sitte igjen med noe nevneverdig selv etter skatt, men det skal ikke det helt store til for å dra potensialet i riktig retning. Penger snakker.

    For det første er det ikke rettferdig at noen som gjør en vesentlig bedre jobb enn andre tjener omtrent like bra, eller kanskje mindre. For det andre er det slik at de som kunne ha prestert langt bedre enn et gjennomsnitt, ikke gjør det, fordi de ikke ser den store vitsen i å produsere mer enn de andre som legger seg på eller rundt gjennomsnittet.

    Prestasjoner kan måles, også i det offentlige. Kvantitet har blitt målt og kan måles videre, og det kan fastsettes prestasjonsmål i forhold til kvantitet. Kvalitet kan sjekkes, og må også ha visse kriterier oppfylt før en ekstralønn kan utbetales. Her kan det legges til at økt produktivitet ikke behøver å gå på bekostning av kvalitet. Økt produktivitet kan faktisk heve kompetansenivået.

    Måltall og kvalitetskriterier må tilpasses ulike grupper av ansatte, slik at sammenlignbare ansatte kan oppnå prestasjonslønn på samme grunnlag. Mulighetene for kynisk og selektivt å velge seg de enkleste oppgavene for å oppnå større produksjon, må fjernes, og det er mulig. Også kriterier tidsregistrering i forhold til det man kan og skal måles på, må komme på plass, slik at man ikke taper på tidsbruk på andre typer oppgaver man har i stillingen sin.

    Når mediene spør ansattesiden, så er det gjerne fagforeningene som svarer. De fleste av fagforeningene vil nok stille seg negativt eller sterkt tvilende til det med prestasjonslønn, men de snakker ikke for alle ansatte i absolutt forstand, hverken for egne medlemmer eller andre. Det er flere som ønsker prestasjonslønn. Lønnsøkning i det offentlige skjer ofte ikke ut ifra prestasjoner, og når ansatte ser at det å være offensiv med tanke på egne prestasjoner ikke lønner seg, så vil de nok senke nivået til det de anser som et gjennomsnittsnivå.

    Jeg er offentlig ansatt, og vil gjerne være med på å påvirke lønna mi gjennom prestasjoner. Jeg er klar for det. Bare det kan bli et nevneverdig maksbeløp gjennom året, for eksempel på størrelse med en månedslønn, så er det jo svært motiverende.

  27. Forslag til enklere rutiner ved fornyelse av førerkort etter fylte 70 år

    Det er innført nye byråkratiske rutiner ved fornyelse av legeattest for førerkort. Dette medfører bortkastet tid for fastlege, Statens vegvesen, sjåfør og Posten. Før ble det hele ordnet med et besøk hos fastlegen som kjenner sjåføren, satte inn relevante kryss på ialt 8 punkter etter kontroll/intervju av sjåfør, og stemplet og underskrev som ansvarlig. En, etter min og fastlegens mening, effektiv og dekkende måte. Sjåføren fikk det lille dokumentet av fastlegen og det hele var raskt og effektivt ordnet. Ansvaret lå hos den som utførte jobben.

    Da jeg skulle fornye legeattesten iår var det innført nye omfattende skjema NA-0202b-2012 med vedlegg 1, helsekrav, og IS- 1437 veileder…
    Fastlegen og sjåføren må nå bruke lang tid på å fylle ut de omfattende skjemaene. Sjåføren må deretter til Statens vegvesen, forsere kø for foto og kø ved skranken, for deretter å få en midlertidig kjøretillatelse inntil nytt førerkort ankommer i posten (med fare for å bli stjålet underveis). Her er det et forbedringspotensial hva skjema og rutiner angår.

    Hvorfor lage det så vanskelig når gammel ordning var mye bedre.

    PS. Fastlegen var glad for at jeg gad å forfølge saken.

  28. Offentlig transport (hurtigtog)

    Ved å ha bedre transportmuligheter, forflytter vi oss mer, det blir gjort mer + kvaliteten vil gå opp da det er lettere å få den kompetanse mann trenger. I dagens samfunn blir folk skilt av ulike grunner, og det betyder ofte store avstander da den ene eventuelt flytter til hjembygda. Ved å ha hurtigtog vil livskvaliteten øke både for den som er tilbake og for barna. Helheten i dette vil gjøre at produktiviteten øker.

  29. Vedrørende kollektivtrafikken i Oslo og andre større byer i Norge

    Jeg tar som utgangspunkt at effektiv kollektivtrafikkavvikling er samfunnsmessig positivt for helse, miljø, økonomi og sikkerhet i et vidt perspektiv, dersom mange nok benytter tilbudet.

    I stedet for å belaste hver passasjer eksempelvis kr 30,- pr. reise, med dét det innebærer av betalingssystemer og drift og vedlikehold av dem, kontrollører, regnskapsavdelinger ol. foreslår jeg at kollektivtrafikken skal være «gratis» i de større byene. Gratis i den forstand at en ikke løser billett.

    For å dekke kostnadene til et utvidet og godt kollektiv-tilbud skal hver enkelt skattebetaler belastes et fast beløp over skatteseddelen. De som da likevel ikke velger å benytte seg av det offentlige tilbudet «har seg selv å takke». I tillegg bør det vurderes om bompengeavgiften kan økes ytterligere for dem som ikke MÅ benytte egen transport (HC, yrkessjåfører m.m.).

    Myndighetene vet hvor mange personer det er i hver husstand og alder på dem bør derved relativt enkelt kunne se potensialet i inntektsgrunnlaget i et slikt prinsipp. Barn under eksempelvis 7 år går fritt, ungdom, voksne og pensjonister har en pris pr. måned uavhengig av bruk av offentlig kommunikasjon eller ikke. Slik kan «kollektivtrafikkskatten» fordeles jevnt utover befolkningen i de store byene og gi et sikkert inntektsgrunnlag til videreutvikling av tilbudet. De samfunnsøkonomiske besparelser, som følge av redusert utslipp, forsinkelser, vedlikehold av veinett ol. bør legges inn i «inntektene» slik at de er med på å finansiere utbyggingen og tilbudet. For at dette skal bli et godt og minst akseptert prinsipp blant befolkningen må som nevnt kollektivtrafikken rustes opp med hyppige avganger og parkeringsplasser ved knutepunkter i de ytre sonene. Baner, trikker og busser bør gå kontinuerlig med «hopp på hopp av prinsippet» fordi det er jevnt nok mellom avgangene. I tillegg utvides «by-sykkel» systemet til også å ligge utenfor indre sone og sykkelfelt utvides. El-bilenes subsidiering, fritak i bomring og kjøring i kollektivfelt, hvilket «bremser» kollektivtrafikken og til dels er omdiskutert, vil således også kunne reduseres og subsidieringsverdien kan inngå i den totale finansiering av kollektivtrafikksatsning.

    Inntektene fra utlendinger antas å være mindre enn kostnadene ved å skulle administrere og kontrollere dem, men eventuelt kan dagspass, ukespass, månedspass ol. utstedes over nettet «for prinsippets skyld».

    Norge, som burde fremstå som en miljønasjon, og som åpenbart har de nødvendige økonomiske mulighetene til det, bør tørre å ta et effektivt grep om kollektivtrafikken.

    Dersom politikerne virkelig ønsker å få bukt med unødvendig forurensing, fortettingsproblemer, forsinkelser m.m. og for å øke produktiviteten, kan kanskje innspillet om «gratis kollektivtrafikk» være verdt å vurdere.

  30. Framtida

    Høyrde nett på TV kva produktivitetskommisjonen skulle jobba med for å spara penger.
    Då må eg nemna eit par ting eg trur blir viktige for framtida.

    1. Ta vare på dei unge, også dei som fell utanfor og ikkje er så skuleflink. Lag alternativ til dei som ikkje orkar meir skule etter 10 år med dagleg nederlag.
    Alle er flinke til noko, som før i tida fekk dei begynna rett i lære og få inn faget med hendene, ikkje berre mykje teori som dei har slete med i mange år. Lag eit opplegg for denne gruppa.

    2. Gje alle, spesielt damer muligheita til 100 prosent jobb. Og la 7.5 timar bli normal arbeidsdag for alle.
    Mange slit økonomisk, dei har 50 prosent fast jobb og må ta ekstravakter som ikkje alltid er lika enkelt å få av forskjellige grunnar. Dei lyt og jobba mykje fleire dagar for vaktlengda er korta ned til 5.5 – 6.0 timar.

    Eg jobber sjølv i helse sektoren og ser noko drastisk må gjerast skal me få folk til å jobba der i framtida. Det er der og i butikkar dei verkeleg utnyttar folk. Turnus er nødvendigt, men utfordrande for mange med hensyn til barnepass, skule og om ein er åleina med barn.

    Det blir og fleie private aktøra innan helse sektoren og dermed dårlegare villkår for ansatte.

    Håper de gjer noko med desse områda. Dei kjem til å kosta samfunne mykje i åra framover.

  31. Riktig bruk av ressurser i store prosjekter

    Peker på det såkalte ”Månelandingsprosjektet” på Mongstad, der man i en årrekke har sløst vekk milliarder av kroner til ingen nytte. Alternativ teknologi fantes i Canada og andre steder, til en mye lavere pris, og på et langt tidligere tidspunkt. Slike stupide prosjekter skaper politikerforakt, i tillegg til at milliarder av kroner er blitt kastet ut av vinduet.

    Det samme gjelder den såkalte ENS ”Elektrifiseringen av norsk sokkel”, som kommer til å koste ti-talls milliarder av kroner, og som overhodet ikke har noen effekt. Årsaken er jo åpenbar. Idag brukes en viss prosent (DELTA) av produksjonen til kraftproduksjon på plattformene, og dette produserer selvsagt CO2 i tillegg til strøm og varme. Men dersom man benytter strøm som kraft på på plattformene, vil jo bare DELTA gå videre til produksjon på kontinentet sammen med resten av produksjonen, og besparelsen av CO2 er NULL.
    Hele ENS prosjektet er direkte latterlig, og bidrar til å skape politikerforakt i tillegg til å koste enormt mye penger.

    Derimot bør man sette krefter inn på å etablere landstrøm i alle større havner i Norge. De store skipene forurenser like mye eller mer enn både biler og hus tilsammen når de ligger i havn, og dette bidrar sterkt til dårlig luftkvalitet og urbane helseproblemer.

    Her er det en klar klimagevinst, og her bør det settes inn store ressurser for å skape resultater raskt. Dette bør være et nasjonalt ansvar, og om man legger ENS dødt, kan man benytte disse midlene sammen med frigitte midler fra Månelandsingsprosjektet til å få på plass landstrøm i alle store byer raskt.

    Det vil kunne bli et sterkt bidrag til å bedre luftkvaliteten, og samtidig bidra til å redusere politikerforrakten her i Norge.

  32. Minsteprisordning ved omsetning av villfisk på første hand

    Siste par åra har vi heilt klart sett uheldige utslag av minsteprisordninga, spesielt i Råfisklaget sitt distrikt. FHL (fiskeri og havbruksnæringens landsforening) vil ha synspunkt på dette. Det er på tide å slakte ei heilag ku.

  33. Forslag til økt produktivitet:
    Forenkle kommunikasjon mellom byer/områder med mange arbeidsplasser slik at arbeidstakere IKKE MÅ kjøpe bil for å komme til/fra jobb.

    F.eks høyhadtighetsjernbane mellom Oslo ,Gøteborg, København og andre større sentra i Norden.

  34. Produktivitet, fokus på de kritiske oppgavene og operasjonalisering av kommisjonens rapport

    Jeg er en lekmann i denne sammenhengen, og i den forbindelse ønsker jeg å tipse dere om et par metoder og teorier som jeg mener dere bør studere nærmere.

    1. Theory of Constraints.
    Denne teorien har utviklet seg til å omfatte svært mye mer en produksjon. Alle dens aspekter bør vurderes, og jeg anbefaler dere på det sterkeste å kontakte noen eksperter på dette feltet!
    Dette selskapet har spesialisert seg på ToC
    http://pinnacle-strategies.com/contact-us/locations.html
    Eventuelt vurdere noen av disse forfatterene
    http://www.tocico.org/?page=public_sector

    2. Getting Things Done
    Denne metodikken er en måte å gjøre hver enkelt mer produktiv, og har visst seg å kunne gi forbedringer i alle sektorer!
    For å operasjonalisere funnene til kommisjonen, så er denne metoden effektiv og med lav terskel.

    Kontaktperson i Norge: http://produktivnorge.no/

  35. Utrolig kjekt å se at vi tar tak i dette -økende- problemet! 🙂

    Mitt forslag til kommisjonen, kommer forsåvidt ikke til å øke produktiviteten, men heller vise de tallene som kan hjelpe oss.
    Jeg ønsker at vi skal fjerne den regelen at en person blir sett på som arbeidsløs, hvis (!) man ikke har (aktivt) søkt jobb ila. de siste 4 ukene.
    En person burde blitt ansett som arbeidsløs hvis man ikke har en psykisk(-) eller fysisk (gyldig) grunn. Tid burde være irrelevant?

    Gleder meg til å høre fra dere! 🙂